Du

Du ser meg kanskje ikke. Du hører meg kanskje litt. Du ser ikke teksten. Jeg ser den. I hodet mitt. og alle andre steder. Du tenker kasnkje at bloggens dager er forbi. Vel, kanskje er de det. Kanskje ikke.

Tenk om jeg fikk en stor trang til å skrive igjen. Ville det vært rart, ettersom nesten alle sitter med hodet sitt plassert i andre viktigere ting. Blogging er jo ikke særdeles viktig av noe slag. Blogging forteller bare om meg selv. Eller gjør den egentlig det? Jeg vil heller snakke om de fantastiske skapningene rundt meg. Jeg kaller dem fantastiske fordi de lever på hver sin måte, og følger hver sin vei. De er fantastiske på forskjellige vis, og på underfulle måter. Det er mennesker jeg ser opp til. Mennesker som ikke bare er til for å være til, men som viser veien for andre, som ikke tar seg selv i første rekke. Mennesker som ser andre.

Er ikke alle mennesker gode? Jo, absolutt. Jeg vil si at de på alle mulige måter har noe godt i seg. Du trenger ikke å lete for å finne det, det er allerede i deg, og dine nærmeste. Tenk så utrolig flott vi har det, og hvor priset vi er av alle de som gjør verden til et bedre sted.